Hvorfor flåtten er flat

Hvorfor flåtten er flat
Indiansk legende, gjendiktet av Anita Berge 

En dag for lenge siden løp Ulv omkring slik ulver pleier å gjøre.  På veien møtte han en gammel dame.  Hun hilste ham og spurte han hvor han skulle.- Å, jeg bare løper omkring, sa Ulv.  -Ikke løp lenger denne veien, for her bor kjempen som dreper alle, sa den gamle damen. - Er ikke redd for kjemper, sa Ulv, som aldri hadde møtt en.  Møter jeg kjempen, blir det jeg som dreper ham.   - Vel, gjør som du vil, men vær forsiktig, sa Gamle Dame.  Han er nærmere og større enn du tror. 

Ulv takket den gamle damen, men innvendig fnøs han.  En kjempe er vel omtrent så stor som en bjørn, tenkte han.  Og Ulv visste at han var en stor og sterk ulv. Han løp videre og plystret en liten sang.  På veien fant han en stokk.  Den var skarp i den ene enden, nesten som et spyd.  – Denne kan bli nyttig hvis jeg skal drepe kjempen, tenkte Ulv.  Jeg tar den med meg.   

Da han hadde løpt et stykke til kom han til en hule.  Ulv gikk inn.  Der inne så Ulv en mann som krøp rundt på bakken. – Hva gjør du? spurte Ulv.  – Jeg er så sulten og svak at jeg ikke kan stå på bena, svarte mannen.   Men hva gjør du, hva skal du med den pinnen? – Jeg skal drepe kjempen med den, sa Ulven.  Mannen lo. - Du er allerede i kjempens mage! – Hvordan kan jeg være i magen hans, jeg har jo aldri møtt ham! sa Ulv sint.  – Du trodde sikkert munnen hans var en hule, sa mannen.  Det gjorde de fleste som havnet her.  Kjempen er så stor at du kan ikke se hele ham med øynene dine.  Bare magen hans fyller en hel dal.Ulv så seg rundt.  I den kjempedigre magen lå både mennesker, dyr, fugler, fisker og insekter, alle holdt på å sulte i hjel.   

– Så dumme dere er, sa Ulv.  Huleveggene er jo kjempens mage.  Vi kan spise og drikke av ham!  Ulv fant den spisse stokken sin, skar ut biter av kjempemagen og delte dem ut til alle som sultet.  Både dyr og mennesker følte seg sterkere og bedre, men ingen var glade. – Du har reddet oss fra sultedøden, og for det takker vi deg Ulv, sa mannen han møtte først.  Men vi er fremdeles fanget! 

- Ikke vær redde, jeg skal drepe kjempen.  Hvor er hjertet hans? sa Ulv.  – Det er den store, pulserende vulkanen der oppe, pep en liten kanin.  Ulv klatret opp og begynte å stikke stokken sin inn i vulkanen.

- Er det deg, Ulv? ropte Kjempen.  Jeg har hørt om deg.  Slutter du å stikke meg, skal jeg la deg gå.  Jeg skal åpne munnen min for deg. - Jeg skal gå, men ikke helt ennå, sa Ulv, som ikke ville forlate vennene sine.  Han ba alle skapningene i kjempens mage om å gjøre seg klare.  - Så snart jeg dreper kjempen kommer han til å åpne munnen for å ta sitt siste åndedrag.  Da må dere være klare og løpe ut!  Blir noen værende igjen inne når munnen lukkes, kan ingen redde dem. 

Ulv stakk et dypt hull i kjempens hjerte.  Før han døde, åpnet kjempen munnen for å trekke pusten en siste gang.  Heldigvis var alle klare og stormet ut av munnen.  Store og små hjalp hverandre ut i frihet.   

Bare den lille, trillrunde flåtten hadde ikke klart å komme seg ut da kjempens tenner holdt på å lukke seg.  Ulv så det, tok tak i flåtten og dro den gjennom tennene i siste liten.
- Se på meg! ropte flåtten da den var kommet ut.  Jeg har blitt helt flat! Det skjedde da jeg reddet deg, sa Ulv.  Du får være glad du er i live, for du kommer alltid til å være flat. 
– Jaja, det blir jeg nok vant til, sa flåtten.  Og det ble han.  Men av og til savner han å være rund.  Da setter han seg på et menneske eller et dyr og suger blod til han blir trillrund igjen.  Den eneste han aldri setter seg på er Ulv, som reddet livet hans.